Tanker fra det hvite hus
Jeg sitter i sofaen vår. Det er familieretreat. Om en halv time begynner barnegruppene som Mareike skulle hatt ansvaret for. Jeg hadde sett frem til å lede gruppen med voksne - snakke om det å være på familieretreat og undervise om Jesusmeditasjon. Men dette blir det ikke noe av. Dagen før mottok jeg denne ulykkelige tekstmeldingen: “Melding til foresatte i Menighetens barnehage. Det er i dag påvist covid-19 hos to av barna i Menighetens barnehage. Begge avdelingene er berørt. Alle ansatte og barn må gå i karantene”…… Dette er barnehagen til vår datter Karoline. Og dermed måtte vi fem i familien umiddelbart droppe ut av familieretreaten. Mye måtte omorganiseres på kort tid; Ingeborg og Sigmund fikk plutselig mye mer å gjøre. Vi måtte finne en ny ansvarlig for barnegruppene. Og i det hvite huset må vi følge med på det som skjer - på avstand. Dette er en krevende situasjon både for de som må bære mer og for oss som ikke får lov til å være med å bære. Situasjonen viser med all tydelighet hvor skjør hverdagen med korona er - også for oss på Lia.
Situasjonen viser med all tydelighet hvor skjør hverdagen med korona er - også for oss på Lia.
Den siste tiden på Lia har vi vært i full drift. Mange av retreatene våre har vært fullbooket. Her må jeg nok presisere at «fullbooket» nå for tiden er noe helt annet enn under vanlig drift. Smittevern gjør retreatene våre mindre. Det er likevel godt å se at mange vil komme til Lia, og at de tar med seg mye fra sine opphold her hos oss. 2020 har vært annerledes på alle måter og det berørte oss spesielt mye å måtte avlyse den første familieretreaten i sommer, og dele opp den andre i to for å kunne gjennomføre på en forsvarlig måte. Det var en spesiell og etterlengtet opplevelse å komme seg opp på grillplassen hvor vi spiste sammen, snakket sammen og lekte sammen. Vi kunne kjenne og erfare; fellesskap er fortsatt mulig. Tross restriksjoner, avstand og pandemi. Familieretreatet er mulig.
Jeg ledet de voksne på den siste famlieretreaten i sommer - også den som var tenkt avlyst. Det å være med på kjærlighetsmåltid og få med seg hvordan folk var blitt berørt var en sterk opplevelse. Vi tok et vanskelig valg om å tilby retreaten. Resultatet ble at mange kunne gjøre viktige erfaringer. Når jeg skriver dette kommer Paulus sine ord i 2. korinterbrev til meg: “Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut”. Vi har kjent - og vi kjenner oss - både presset og tvilrådige. Men vi er altså ikke knekket, forlatt eller slått ut. En stor takk til alle dere som tenker på oss og støtter oss på ulikt vis.
Ellers har vi hatt mange andre retreater; kreativ uke, to ignatianske retreater, unge voksne fra det tyske «Laget» og mange flere. For å få til dette har mange måttet trå til. Mat som må serveres på forseggjorte tallerkener, lange rekker av plasseringslister som må skrives, koronaregler opp og ned og opp igjen, retreatarrangører fra Sverige og husfolk fra Ungarn og England som må i karantene her på Lia Gård og så videre. Som Sigmund av og til sier; “Det er et styr”.
En ting vi er svært takknemlige for, og som oppleves som et stort bønnesvar, er vårt husfolk. Det har kommet fem husfolk og neste uke kommer en til. En fra Tyskland, en fra Ungarn, en fra England og tre fra Norge. Etter planen blir alle til sommeren. Det gjør godt å være mange husfolk. Både i bønnen, arbeidet og i fellesskapet. Takk til alle dere som har vært med å be for flere husfolk. Takk!
