La den virkelige meg be til den virkelige deg

Jeg kan godta deg som du er, men kan du det?

For tiden leser og jobber jeg med en bok om åndelig veiledning. Der skrives det blant annet om hvordan noen forestiller seg «proffe» kristne. De som virkelig er «lydhør mottaker av ordet», altså en som kan lytte til ordene Gud taler. I boka står det: 

Den gjengse forestillingen om en blek, avmagret asket som har oppnådd full kontroll over alle sine reaksjoner passer ikke til vår beskrivelse av den lydhøre mottaker av ordet. 

Poenget er at de som har lært seg å lytte til Gud, er de som virkelig lever livet med dets gleder og sorger. De lever nære forhold til andre mennesker og de har en dyp lengsel etter noe mer i sitt forhold til Gud. 

Vi som jobber med kristne retreater søker å støtte opp om dette. Vi er kanskje selv litt bleke, ikke alltid så avmagret og vi har ikke alltid full kontroll over vårt indre liv. Og vi ønsker heller ikke at de som kommer på retreat skal være slik. 

I bibelen blir heller ikke Gud beskrevet slik. Jahve taler med ømhet, fortvilelse, sinne og omtanke. I Jesu møter med folk oppdager vi vennlighet, sinne, sorg, glød og medlidenhet. Og denne Gud ønsker et gjensidig forhold til oss. 

Men nå har det seg slik at mange av oss ikke uten videre ønsker å vise sine følelser. Det kan jo bli veldig personlig. Kanskje har vi også dårlige erfaringer med å vise for mye av oss selv. Da er det tryggere å beholde kontrollen over våre reaksjoner - også ovenfor Gud. 

Et eksempel kan være en person som har vært gjennom en sorgprosess. Han eller hun kan nærmest være ute av stand til å uttrykke savn og raseri ovenfor Gud. Man kan jo ikke risikere å bli sint på en som er så stor og mektig som Ham. Sakte men sikkert kan det vokse frem en forandring hvis man gjør erfaringer av at Gud er til å stole på. Jo mer erfaring vi får i å uttrykke oss ærlig i bønn, jo mer erfaring vi får av at Gud ikke bare takler min ærlighet. Han setter pris på min ærlighet. Jo mer slik bønneerfaring jo lettere blir det å spontant uttrykke følelser, håp, tanker, stemninger. 

Og det kan hjelpe oss til å lytte til Guds helt personlig ord til oss. 

Tenk deg en mann som akkurat har hatt et voldsomt utbrudd i møte med Gud. Han sanser at Gud er der. Lyttende. Tålmodig. Gud undrer på om vedkommende har noe mer å si. 

Eller tenk deg en kvinne som gang etter gang etter gang bekjenner sin uverdighet og sine feil for Gud. Plutselig kommer en klar tanke: «jeg kan godta deg som du er, men kan du det?»
- Ingar Bø

* Denne teksten er inspirert av boken “Å gi åndelig veiledning “ av William Barry & William Connolly